En mann som morfar

Det sies at kvinner velger ektemenn som ligner på sin far. Jeg tror jeg leter etter en mann som ligner på min morfar.

(Denne posten skulle vært skrevet i går, da var det ti år siden han døde, men det får bli i dag istedet. Jeg var altså 14 år. Og fremdeles savner jeg ham.)

Morfaren min var en ordentlig bestefar. Han var et lyspunkt i livet mitt. Han var trygg og god, og alltid der med en klem og et fang for barnebarna sine. Når han sang for oss, nynnet han på en helt spesiell måte. Han sang ikke "la-la-la" eller "hm-hm-hm". Når morfar nynnet så sang han "gung-gung-gung". Og hvis han ville ha en klem, spurte han om han kunne få en "gode".

Morfar kunne fikse alt. Når noe var i stykker ordnet han det meste. Og han kunne så mye som han lærte seg helt selv. Han dreide kopper og fat av tre, med utskjæringer på. Og plutselig en dag hadde han bygd en maskin for å slipe steiner med, og så begynte han å lage smykker ut av steiner han fant over alt.

Han pleide å ta meg med på turer. Vi dro til de nærmeste byene når det var "martna", som man kaller det i trøndelag, et årlig marked med masse boder i gatene. Og jeg kjøpte forundringspakker og alt mulig annet smårask som var veldig spennende for en liten jente. Og det bar veldig sjelden at jeg fikk lov til å betale for det jeg fant selv. En gang hadde de en stor og høy karusell som gikk veldig fort på et av disse markedene. Jeg og en venninne turte ikke å kjøre med den, men det gjorde morfar. Gamle mannen, langt oppe i lufta, rundt og rundt i høy fart. Da han kom ned kunne han fortelle at det ikke hadde vært så morsomt, han hadde kjørt en annen karusell en gang som var mye mer action. Da syntes jeg morfar var ganske kul.

Da mine småsøsken var blitt store nok til å være med på sånne turer, hadde morfar blitt for dårlig til å ta dem med. Jeg synes det er fryktelig synd at de ikke fikk oppleve det.

Morfaren min installerte tidlig parabolantenne på huset sitt. Og det gjorde han selv. Han hadde derfor en masse kanaler på tv'n sin som vi ikke hadde. Lillesøster ble hektet på Cartoon Network. Og jeg fikk en videokasett som han hadde tatt opp fult av episoder av Turtles-serien på, som var min store favoritt på den tiden. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg så den videoen. Jeg synes fremdeles det er gøy å se den.

Han hadde en favorittsport på tv, og det var boksing. Han insisterte i fullt alvor på at fotball var en mye mer skadelig sport enn boksing, fordi i en fotballkamp så du rett som det var at "noen ble skadet og båret av banen på en båre". Det gjorde man altså ikke i boksing. Til og med lille meg skjønte at det var en noe enkel retorikk. Ellers likte han veldig godt å klage på tv-programmene som gikk, alle gjorde de noe feil, innholdet var elendig eller programlederne dårlige. Vidar Lønn Arnesen, som ledet DaCapo på den tiden, var "vinkekrabben", fordi han hele tiden gjorde en gest med den ene armen mot publikum. Vi lo overbærende av disse særegenhetene hans, de var en del av ham.

Morfaren min var veldig glad i sang og musikk. Han hadde en gitar og en fiolin hengende på veggen i stua. Og to el-orgel, et i stua og et på loftet. Jeg hørte aldri at han spilte på noen av dem. Men jeg hørte av og til at han spilte på et keyboard han hadde. Og så likte han visst godt trekkspillmusikk og et program som gikk på tv som spilte heimat-melodier, altså tysk folkemusikk. Tenk en mild utgave av jodling, så har du det.

Morfaren min hadde en lang sykdomshistorie bak seg. På min 6-års dag lå han på sykehuset og ble operert for hjerteinnfarkt. Da han døde var han en gammel man på mange og 70 år. Jeg kunne likevel ønske at vi fikk beholde han i noen år til. Hadde han levd i dag ville han vært i midten av 80-årene. Jeg kjenner mange gamle mennesker som er eldre enn det.

Jeg har forlovelsesbildet av han og mormor stående i hylla mi. Jeg ser dem hver dag. De var veldig pene da de var unge.

Når jeg gifter meg vil jeg gifte meg med en mann som morfar.