Post-student

Det er noe med å jobbe nine to five og deretter ha fri. Helt fri. Ikke sånn "fri men burde lese pensum". De siste søndagene har jeg hatt skikkelig søndagsfølelse for første gang på mange år. Det har jeg savnet.

Jeg er så lei av studenttilværelsen. Jeg gleder meg til min siste eksamen på UiB er avlagt og jeg har en jobb å gå til. Dette året er satt av til å prøve å feile litt, prøve å ta noen skritt videre inn i det som jeg så vidt har startet på. Og være halvhjertet student ved siden av, bare for å være sikret noe som skal forestille en månedlig inntekt ihvertfall.

Jeg er lei av pensumbøker og semesteroppgaver. Og studentlivet. Jeg er klar for noe annet nå.

Om å henge etter

Jeg tenker ofte at jeg vil skrive noe i bloggen min, noe helt hverdagslig jeg har opplevd, en morsom episode eller lignende. Men hver gang jeg setter meg ned for å skrive noe, så kjenner jeg alltid behovet for å skrive noe om alt dette igjen. Selv om jeg tenker på masse annet rart, og opplever mange morsomme ting som jeg ler og smiler av, så er det som om tankene automatisk blir ledet tilbake i det samme sporet. Nesten som om selve tastetrykkene med fingertuppene bringer fram et mylder av minner og ord som ber om å bli festet ned i konkrete stavelser.

Jeg kunne ha gjengitt masse morsomme historier, samtaler med venner, slike ting som hverdagen min alltid er full av. Jeg kunne skrevet om festspillene, og om at jeg har møtt mannen i mitt liv (på et ikke- romantisk nivå) men istedet, føler jeg at jeg burde skrevet om de daglige besøkene på kirkegården da jeg var hjemme, eller klumpen i magen over å male et tak når jeg visste så godt at det ville vært helt imot hans vilje.

Jeg har lyst til å skrive om at jeg har badet og solt meg, og om at jeg har reiseplaner for høsten, men jeg finner ikke de ordene jeg trenger. De ordene som gjør seg tilgjengelige er de langsomme, de som passer dårlig til å beskrive solstråler eller latter og smil. De ordene som passer best til å beskrive melankolien og de følelsene som ikke bobler. Stille vann. Og store regndråper.

Og kanskje er det sant at jeg skriver bedre når jeg skriver om disse tingene. Kankje er det verdt å lese for dere der ute. Men kanskje blir dere også drittlei, og tenker at "nå må hun da snart komme med en handlelapp igjen". Og det er handlelapper og sånt jeg aller helst skulle formidlet, men det er noe som bremser.

Kanskje må jeg skrive meg tom for dette andre først, jeg vet ikke. Kanskje skrivingen først da kan komme i harmoni med resten av livet mitt.

Jeg avreagerer

Det er rart, men det gjentar seg hver gang. Når jeg har fått unnagjort den siste eksamen min for semesteret, er det som om krop og sjel tørster etter avkobling. Det første året jeg studerte resulterte det i at jeg bare måtte lese masse skjønnlitteratur, noe annet enn pensumbøker. Jeg tror jeg slukte tre eller fire romaner på de første par ukene.

Eller jeg begynner å rydde. Ut med alt fra skapene, og inn med det igjen. jeg er dårlig på kasting, så det blir mer sortering og systematisering på meg.

Andre ganger, som i dag, er det former og farger som gjelder. Så jeg måtte bare plent finne meg i å frem med papp og papir for å få utfoldet meg litt. Så nå har jeg lim på fingrene, blå tusjmerker over alt, og en noe roligere sinnstillstand.

I drømme

Jeg drømmer rare ting for tiden. Det er vel et tegn på at hodet mitt og underbevisstheten min har mye å jobbe med. Jeg er bare ikke sikker på hva det skal bety.

En natt drømte jeg om en person fra fortiden min som ikke har gjort meg særlig mye bra. Vedkommende klarte å forsure livet mitt i en årrekke, og har så vidt jeg kan huske aldri gjort en eneste hyggelig ting for meg. Vi har ikke kontakt lenger. Men denne natten drømte jeg at han igjen hadde makt over meg. Bestemte over meg. Trakk meg ned, gjorde meg til ingenting. For en forferdelig ubehagelig opplevelse det var å oppleve det hele igjen, fortvilelsen og raseriet over å bli behandlet på den måten.

En annen natt drømte jeg om pappa. Han var i live, men syk. Og jeg trodde at jeg hadde innbilt meg det som har skjedd de siste månedene. I drømmen fikk jeg fryktelig dårlig samvittighet. Som om jeg på en eller annen måte hadde ønsket at det skulle skje, siden jeg hadde inbilt meg det.

Jeg håper ikke det sitter en drømmetyder der ute og leser dette. Vedkommende kunne plutselig få vite litt for mye om min nåværende sinnstilstand.

Nå skal jeg sove igjen, og håpe jeg drømmer om blomster og regnbuer.

Hold the line

Jeg er i sjokk og sorg og alt på en gang. Mitt favorittband gjennom 15 år har i dag blitt oppløst.

Sitat Lukathers hjemmeside:

The fact is yes I have left Toto. There is no more Toto. I told the guys before the last leg of our tour.
We had some differences in how business was being done. The other fact is that I have been the only guy who was at the first rehearsal till the last gig a month or so ago.

Hva skal jeg gjøre nå da?

Nachspiel

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne...

Har knapt vært hjemom de siste ukene, og ihvertfall ikke hatt tid til å sitte foran pcskjermen. Så mange ting som ber om å bli nedfelt i ord nå at jeg blir helt svimmel.

Det har vært festspill, og jeg har jobbet hver dag. Ulønnet arbeid, sånn for gøy og erfaring. Det har tatt helt av og jeg har møtt så mange fantastiske mennesker og lært så mye og sovet fryktelig lite.

Jeg har vært inspisientassistent og artistkontakt for et ensemble på pluss minus 12 mennesker, og det er liksom ikke måte på hvor glade de har blitt i meg alle sammen. Og jeg i dem. Jeg tror aldri jeg har følt meg mer verdsatt for noe jeg har gjort, og det til tross for at jeg føler at jeg nesten ikke har gjort noen ting.

Jeg har fått blomster, champagne, cder og frieri og et tilbud om nytt oppdrag til høsten, og jeg er så lykkelig at jeg kan ikke beskrive det med ord. Flere venner av meg sier at jeg har lyst denne perioden, og at de kunne se hvor bra dette hadde vært for meg. Og de har helt rett.

Og i går da det var avslutningsfest, og de fremdeles ikke ville slutte å lovprise meg, måtte jeg gå noen minutter for meg selv å gråte litt. Det var denne underliggende sårheten som plutselig veltet opp i meg over at han ikke er her for å bevitne det som skjer i livet mitt akkurat nå. Jeg vet at han ville elsket å høre om hva jeg gjør og hvor bra det går med meg, og han ville vært så stolt av meg.

Kjære pappa, jeg håper du kan se meg fra der hvor du er. Jeg savner deg.

I farta!

Oioio, jeg må mate denne bloggen snart før den dør av sult. Det er bare det at akkurat nå så har jeg ikke tid.

Jeg løper imellom festspillprøver, eksamensskriving, konserter og egne øvinger for tiden, og prøver å huske på å spise, sove og puste innimellom.

Jeg er stygt redd for at jeg ikke kommer i havn med oppgavene mine, men akkurat nå gir jeg nesten (bare nesten) fullstendig blaffen i det fordi det er så mye annet å tenke på. Alt skal skje i mai. Og det er jo ikke så rart siden det er den beste måneden for å gjøre ting i. Og når juni kommer er alt det stressende, men også alt det morsomme, forbi.

Det suser i ørene og banker i blodet, og jeg lever så fort og hardt jeg bare kan.