En lang dags ferd mot natt

For en rar, rar dag. Det er som om den har vart en uke allerede.

Jeg har vært besøksvenn i dag. Nervøs på forhånd, det er ikke bare bare å besøke en person jeg ikke kjenner. Hun var glad da jeg kom. Og jeg må veie ordene mine nøye her, merker jeg, for å ikke bryte noen taushetsplikt. Men noen ting kan jeg si. Som at hun var glad for at jeg kom. For det var hun. Hun trengte å prate i dag. Og hele formiddagen hadde gått med til å vente på meg. Mennesker har behov for kontakt med andre mennesker, det er en grunnleggende greie i oss. Og jeg tror dette skal bli fint.

Og jeg har vært på jobbintervju. Jeg blir alltid så tom i hodet etter sånne ting, man utleverer seg selv og så vet man ingenting etterpå om hvilket inntrykk de som intervjuer deg sitter igjen med. Man må vente, kanskje på et høflig avslag, kanskje på en hyggelig beskjed.

Jeg har nesten trynet ganske kraftig på isen, det var så vidt jeg klarte å hente meg inn igjen. Det er skummelt i Bergen akkurat nå. Det ligger et tynt, tynt islag på fortauene som du ikke ser, men merker. For sent. Men jeg holdt meg på beina.

Resten av kvelden har jeg tenkt å tilbringe på sofaen. Jeg må gire ned nå.