Et grundig tråkk i salaten.

Mens jeg drev og svarte på en kommentar hos Esquil, kom jeg på at jeg hadde glemt å dokumentere den historien i skriftlige ord. Ja, det er nok en jobbhistorie...

Torsdag ettermiddag er det vanligvis stille og rolig inne hos oss. Klokken 17-19.00 på en torsdag er ikke da folk vanligvis går ut for å kjøpe glitter. Vi er to personer på jobb, og står egentlig og prater om alt mellom himmel og jord. Og jeg står ganske henslengt og lener meg på en av diskene våre.

En kollega fra nabobutikken kommer innom og slår av en prat. Vi står foran en vegg av sølvtøy (bokstavelig talt), og han begynner å snakke om barna sine og hvordan de nesten "er født med sølvskje i munnen". Så kaster han et blikk på meg og bemerker: "Ja, det blir nok din også!" Jeg tenker at det var da en merkelig ting å si til en person du ikke kjenner særlig godt, før det går opp for meg at han faktisk tror jeg er gravid. I akkurat samme øyeblikk som det går opp for han at det er jeg jo ikke, og at han har tråkket grundig i salaten.

Jeg bare lo det bort, jeg tar meg ikke nær av sånne ting, men kjente at jeg automatisk ble knallrød i trynet. Og han ble jo selvfølgelig ille berørt, men hentet seg fort inn igjen. Og hele samtalen endte i at han og min kollega ble skjønt enig om at de ikke forsto klesmoten blant ungpikene nåtildags. Utrolig absurd at en feilslått kommentar ender opp i å bli en slags nødskritikk av klesstilen min.

Jaja.