Nachspiel

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne...

Har knapt vært hjemom de siste ukene, og ihvertfall ikke hatt tid til å sitte foran pcskjermen. Så mange ting som ber om å bli nedfelt i ord nå at jeg blir helt svimmel.

Det har vært festspill, og jeg har jobbet hver dag. Ulønnet arbeid, sånn for gøy og erfaring. Det har tatt helt av og jeg har møtt så mange fantastiske mennesker og lært så mye og sovet fryktelig lite.

Jeg har vært inspisientassistent og artistkontakt for et ensemble på pluss minus 12 mennesker, og det er liksom ikke måte på hvor glade de har blitt i meg alle sammen. Og jeg i dem. Jeg tror aldri jeg har følt meg mer verdsatt for noe jeg har gjort, og det til tross for at jeg føler at jeg nesten ikke har gjort noen ting.

Jeg har fått blomster, champagne, cder og frieri og et tilbud om nytt oppdrag til høsten, og jeg er så lykkelig at jeg kan ikke beskrive det med ord. Flere venner av meg sier at jeg har lyst denne perioden, og at de kunne se hvor bra dette hadde vært for meg. Og de har helt rett.

Og i går da det var avslutningsfest, og de fremdeles ikke ville slutte å lovprise meg, måtte jeg gå noen minutter for meg selv å gråte litt. Det var denne underliggende sårheten som plutselig veltet opp i meg over at han ikke er her for å bevitne det som skjer i livet mitt akkurat nå. Jeg vet at han ville elsket å høre om hva jeg gjør og hvor bra det går med meg, og han ville vært så stolt av meg.

Kjære pappa, jeg håper du kan se meg fra der hvor du er. Jeg savner deg.