Det man tok for gitt
Og noen ganger føles det som om det går bedre. Det blir lettere å puste, lettere å konsentrere seg, lettere å gå ut av døren, lettere å gjøre ting uten å bli så innmari fort sliten og lei.
Og så slår det ned i hodet en enkelt tanke. Som for eksempel at jeg aldri kan ringe deg og høre stemmen din mer, fortelle deg hva jeg gjør eller høre hvordan det går med deg.
Og da blir alt så tomt igjen.
Etiketter: På hjemmebane


5 Comments:
Å, vennen ...
:)
Noen ganger må man visst bare skrive det man tenker.
Åh.. det der kjenner jeg meg igjen i altså. Det er vondt... og det hjelper jo ikke akkurat å høre at det går over heller. For selv om det blir bedre med tiden så tar det ofte lang tid. Og det blir uansett aldri helt borte.
*trøsteklem*
Tid er vel det eneste som hjelper, egentlig...
Det hjelper veeeeeldig å skrive det en tenker.
Du er på din vei igjennom sorgen skjønner jeg :-I
Legg inn en kommentar
<< Home