Om en avskjed
Jeg lurer på om du fulgte med det hele på avstand, pappa. Om du så hvor vakker kirken var med alle blomstene. Hørte du musikken, og sangene vi hadde plukket ut for deg? Eller ordene presten sa? Så du alle menneskene som fylte alle ledige plasser på alle benkene? Tre hundre mennesker var samlet for å si farvel til deg. De stengte skolen og kommunehuset, barna ble sendt hjem tidligere, de voksne la ned arbeidet sitt.
Så du den lille gutten som la en tegning på kisten din? Leste du noen av de utrolig rørende hilsenene på sløyfene? Hørte du hvordan alle menneskene sang? Merket du at vi bar deg nedover midtgangen?
Kan du merke hvor mye vi savner deg? Og hvor tom plassen din er? Kan du føle hvor mye vi lurer på hvordan livet uten deg skal bli?
Jeg kan ikke tro at du ligger nede i den kalde jorden nå, selv om jeg så det med mine egne øyne. Jeg lurer på når jeg kommer til å skjønne det. Eller om.
Etiketter: På hjemmebane
posted by Alice @ 3:26 a.m.
5 comments
5 Comments:
Beste avskjedsposten jeg har lest, noen gang! Kondolerer, kjære deg!
Takk, selv om det egentlig er rart å få rosende ord for noe som er så trist.
men rosende ord er viktig - DETTE er en del av livet og vi takler det forskjellig. Ta vare på deg selv i sorgen!!!! Forsiktig klem fra Betty
Det er en stund siden jeg var innom deg sist... og så ser jeg at du nettopp har gått gjennom noe forferdelig vondt og trist. :(
Posten din er nydelig og rører meg veldig. Jeg føler med deg, Alice. Det er grusomt å miste noen man er glad i. Det finnes ikke verre smerte enn det, tror jeg.
Vil bare si at jeg tenker på deg og synes det er trist og vondt at du har mistet pappaen din!
*klem* fra meg
Betty: Du har rett, som vanlig.
Lothis: Jeg er heller ikke mest aktiv på blogglesing for tiden, det betyr ikke at jeg har glemt deg. Takk for omtanken.
Legg inn en kommentar
<< Home