Å eie og å være

Jeg jobber litt med å være i alt det som skjer akkurat nå. Øver meg på å eie sorgen. Jeg må for eksempel si til mamma om og om igjen at det er helt greit å ikke ta telefonen når folk ringer. Hun har all mulig rett til å velge selv hvem hun vil snakke med. Det er ikke uhøflig, men nødvendig å skjerme om seg selv og sine egne reaksjoner nå. Og de som ikke forstår det er det ikke sikkert det er så mye vits i å ha så mye kontakt med senere heller.

Jeg klarer ikke alltid å si så mye når venner kontakter meg. Og jeg orker ikke engang å forklare meg. Jeg har ingen tålmodighet, og jeg orker ingenting. Den minste ting som går meg i mot får meg til å gi opp hele prosjektet. Det kan være å hente noe ned fra et skap, og så miste det. Eller det kan være at brillene mine detter av meg når jeg tar på meg klær. Alt er så forbanna vanskelig å takle.

Og på små steder så går ordet så sinnsykt fort. Det var hardt å svelge at ryktet hadde spredd seg så tidlig allerede dagen etter. Før vi hadde kommet oss hjem fra sykehuset. Bare noen minutter etter at vi var innenfor døra, før vi hadde rukket å fordøye noe som helst, hadde vi folk på døra her. Og her ute er det ikke vanlig å låse døren sin, så folk går bare rett inn. Jeg liker bedre at folk sender meldinger til meg, da kan man holde det litt på avstand. Noen av dem har varmet hjertet mitt veldig. Andre har bare føltes påtatt. Ikke at jeg har noen som helst problemer med å forstå at folk ikke vet hva de skal si. Mitt råd er å gjøre det enklest mulig. Helst ingen klisjéer.

Jeg har sittet inne i flere dager, mens solen har skint og været har vært helt nydelig. Jeg har lyst til å komme meg ut og trekke frisk vårluft, men jeg er livredd for å treffe folk. Jeg vil ikke se noen. Liker ikke at noen skal treffe meg eller se meg og tenke sine tanker. Jeg vil ha min egen situasjon i fred. Og så er det dette ordet som folk bruker. Det er det verste jeg vet. Man vet aldri hva man skal svare. I dag var vi utenfor døren for første gang. Og alle skal snakke om det. En bråstoppet til og med bilen sin for å komme ut å prate med oss. Jeg ville bare gå og gå videre.

Jeg forstår så inderlig godt at alle vil det vel, men dette er det vanskeligste jeg har opplevd i hele mitt liv, og jeg trenger fred for å skjønne selv hvordan jeg skal takle det. Og det er vanskelig når folk hele tiden er innom, og ringer. Jeg har aldri vært asosialt anlagt, og det har ikke resten av familien heller, men akkurat nå er vi det. Og det har vi all rett til å være, synes jeg.