En måned senere

I dag er det nøyaktig en måned siden. Det er helt merkelig å tenke på, det virker som så mye mer. Men når jeg tar i betraktning at det bare har gått en liten måned, så er det heller ikke så rart at det er fremdeles gjør vondt.

Minner som har flydd gjennom hjernen min om og om igjen. Som for eksempel den aller siste gangen jeg hadde kontakt med deg, i det du ble lagt inn i sykebilen midt på natten. Blikket ditt, over oksygenmasken, desorientert og redd.

Eller å se faren sin i respirator, neddopet og bevisstløs. Slanger og intravenøst over alt. En stor og sterk mann som hadde tålt alle tenkelige typer og undersøkelser så bra, redusert til nesten ingenting.

Jeg husker foten som stakk frem under et tynt laken under flyttingen over i nok en sykebil. Det var tolv minus den dagen, vi andre frøs enda vi var godt påkledd. Og hvor makteløs man føler seg mot systemet, når de tar bestemmelser over hodet ditt som du vet er feil. Som å flytte en pasient i sykebil, en to timer lang tur over dårlige veier, når pasienten ikke er stabil nok til å flyttes i det hele tatt.

Eller å stå rundt en sykeseng de siste minuttene et menneske lever. Å legge hånden sin på brystkassen til en person du er glad i og kjenne et hjerteslag, og deretter en alt for lang pause før et nytt slag. Å sekunder etter se at vedkommende ikke lenger er tilstede i sin egen kropp.

Å trille fire tomme senger inn på et rom på pasienthotellet, fordi de som er igjen ikke orker å sove på hvert sitt rom den natten. Å reise hjem dagen etterpå, med en liggende igjen i sykehusets kapell.

En måned i dag siden den hittil tøffeste dagen i mitt liv. Plutselig skjønner jeg hvorfor det fremdeles er vanskelig å konsentrere seg om å skrive oppgave om nyhetssendingene i NRK.