Konsertuke

Og så er han tilbake, denne dirrigenten som jeg har skrevet et bloggeinnlegg om tidligere.

Og han er fremdeles like ekstrem, hopper og danser og fekter eller ikke fekter i det heletatt. Og han terper og terper og terper, på bittesmå biter av stykket. Og aldri blir det svakt nok for ham i piano-partiene. Det er til å bli gal av.

Men som sist så er det mektig inspirerende. Og det blir så flott musikk utav det. Og solistene, de er helt vanvittige! En verdenkskjent baryton, ved navn Peter Mattei, og Ann- Helen Moen som sopran, hun er ihvertfall en favoritt for meg.

Tenk å få lov å jobbe med sånne folk da! Det er jo helt utrolig...

Åja, og det er Brahms Deutches Requiem vi synger. Det er heavy saker for stemmebånd og strupehode...