Et år senere

Så har det altså gått et år. Akkurat i dag. Og selv om jeg har skrevet så mye om dette temaet før, så er det helt umulig for meg å få til å skrive om noe annet enn dette i dag. Jeg håper dere tilgir meg for det. Dere kan slutte å lese her hvis dere vil slippe å høre mer om det.

Et år, altså. Jeg har bare levd 25 år på denne planeten, og et helt av dem uten pappa. Hvis jeg unngår de helt store tragediene i mitt eget liv kan jeg håpe på å være her i mer enn 25 år til. Altså kommer den største delen av livet mitt til å være som det siste året, uten ham. Forhåpentligvis blir det lettere å leve med etter som årene blir flere.

Jeg er voksen nå, og jeg klarer meg heldigvis stort sett på egen hånd. Heldigvis for meg at jeg fikk lov å beholde pappa i 24 år. Det er ikke alle som får det.

Det var den mer eller mindre rasjonelle biten av det jeg har tenkt på i dag. Men det er emosjonelle sider ved dette også, som har vært spesielt påfallede den siste tiden ettersom denne dagen kom nærmere. Minner som kommer igjen og igjen. For eksempel den lille gutten som hadde satt seg ned og tegnet en tegning av pappa og de tre barna hans da han hørte hva som hadde skjedd. Og insisterte på å legge den på kisten i begravelsen. Han var så liten så jeg lurer på om han har glemt det hele nå når et år har gått. Jeg kommer ihvertfall alltid til å huske det.

Og det faktum at jeg i dag husker akkurat hvor jeg var på akkurat denne tiden av dagen for et år siden. Og at jeg hele dagen hadde denne merkelige følelsen av at jeg visste at det ikke kom til å gå bra. Og bitterheten vi følte over behandlingen vi fikk, den sitter i enda.

Og her om dagen dukket en sang plutselig opp på iPod'en min. En sang jeg ofte pleide å synge, blant annet på min avgangseksamen på videregående. Den er fremdeles helt utrolig vakker, men teksten gjorde større inntrykk på meg enn før.

Lydkortet mitt er ødelagt, så jeg kan ikke høre om dette er en god versjon, men jeg håper den er ok.



Jeg savner.