Eh... Heia? Part 2

Tilslutt ble jeg lei da... Da Brann-sangen dukket opp for sikkert tiende gang innimellom all den andre musikken. De skrur alltid opp volumet litt ekstra når det er den nemlig.

Siden det ikke nytter å banke på døra siden de ikke hører meg, tenkte jeg at jeg skulle bruke lit sterkere midler. Jeg søkte opp nummeret til den ene av naboene på nett. Og sendte en melding som hørtes noenlunde slik ut (den ble desverre ikke lagret):

"På tide å roe ned litt kanskje, nabo? Og kanskje gjesten din som har lagt igjen den halvspiste maten sin i trappa har lyst til å ta den med seg?"

For det var nemlig det som fikk begeret til å flyte, nei flomme og fosse, over. Et pizzastykke i trappa liksom. Og nå snakker vi om den leiligheten som aldri tar sin del av trappevasken en gang!

Biip biip!

"Hvem er du?"

Svar:

"Jeg er hun på andre siden av veggen som har sittet og hørt på festen i hele kveld. Veggene er millimetertynne vet du. Og siden det ikke fungerer så bra å banke på døra, tenkte jeg at jeg skulle prøve å sende melding. Forutsatt at dette er rett nummer og at du er hjemme da, selvsagt."

Litt ydmyk tone der, det kunne jo være feil person jeg anklagde.

"Er på byen, men skal hjem snart. Etterfulgt av adressen til husetder vi bor, og et spørsmålstegn."

Shit. Det var jo ikke hans skyld en gang.

"Det er adressen ja. Da beklager jeg at jeg har beskyldt deg urettmessig. Håper du har en fin kveld."

Å, så diplomatisk da, dere! Jeg kan om jeg vil.

"Men er bare å ta turen inn, masse drikke, og sikkert godt humør..."

Ikke forventet. Men er fin måte å ta brodden av naboklagene på. Jeg tipper denne fyren vet å sno seg. Like fullt en hyggelig invitasjon. Og jeg blir litt mildere innstilt.

"Hehe, tusen takk for det. Men jeg er dødssliten, har nesten ikke vært hjemme hele uken. Kanskje neste gang :)"

Voila!

Men likevel tror jeg det blir ordentligklage i morgen, når de er edru og mulige å snakke til. Det får da være måte på.