Curtain call

Siste forestilling tilbakelagt. Mange nye bekjentskaper har igjen forlatt byen. Rosene som jeg fikk fra mamma på premieredagen har visnet og dødd. Teatersminken tørket av for godt. Hatten, korsettet og kjempekjolen er tatt av for siste gang, og snart på vei over sjøen til England igjen.

Det hviler alltid en viss nostalgi over at slike ting ender. Det er en hel livsstil du legger bak deg. Du treffer andre mennesker enn vanlig. Du spiser annen mat enn vanlig. Du snakker om andre ting enn vanlig, og for ikke å snakke om at du utvikler en helt spesiell form for humor som ingen andre enn de involverte skjønner! Du oppfører deg generelt annerledes enn vanlig. Og det er både godt og vondt når det forsvinner.

Hos meg kan jeg kjenne på følelsen av en mild sosial overdose. Jeg har vært så mye sammen med andre mennesker i det siste, at det nå er veldig godt å tilbringe lørdagskvelden i selskap med bare meg selv. Det er faktisk slitsomt å bli kjent med nye mennesker.

Og i kveld er hele bergen ute for å feire det snart forestående seriegullet. Jeg må innrømme at jeg ikke lar meg helt rive med før det er et faktum, det kan fremdeles skje uforutsette ting. Det har skjedd før i denne byen at man har tatt seiere på forskudd. Men de fortjener det i år. For makan til engasjement, det har jeg aldri sett.

Jeg holder meg ihvertfall inne i kveld.