Den store kvinnedagen

I innboksen min poppet det en dag opp en invitasjon. Jeg ble invitert til å delta i det årlige 0803-bloggeprosjektet, en samleblogg med innlegg om feminisme i anledning kvinnedagen. Siden det er et prosjekt og et tema som opptar meg veldig, kastet jeg meg derfor på. Her er mine tanker rundt temaet feminisme.

Det måtte to gutter til for å lære meg om feminisme.

Jeg var 15 år, og hadde fått min første kjæreste. Jeg var fra landet, og var vant til en klasse med fire elever, at ”sentrum” betydde ”bensinstasjon” og at alle visste alt om alle. Han var fra byen, visste mye om litteratur og musikk, prøvde å finne seg selv og var politisk aktiv på venstresiden. Jeg var veldig forelsket, og så veldig opp til ham.

Vi hadde bare vært sammen noen måneder da det var jul, og tid for den aller første gaveutvekslingen. Jeg husker ikke lenger hva jeg ga ham. Men jeg husker hva jeg fikk. Det var ikke akkurat det jeg hadde forventet. Den første gaven man får fra kjæresten sin skal liksom være så romantisk, og helst si noe om forholdet man deler. Jeg fikk boken ”Fittstim”.

Jeg var ikke skuffet, men overrasket. Jeg så på framsidebildet, og den så alt annet enn innbydende ut. ”Alle jenter bør ha denne boken” sa han. Jeg visste så vidt hva feminisme var. Jeg hadde fått med meg at han noen ganger deltok i arrangeringen av ”bøllekurs” gjennom ungdomsorganisasjonen han var medlem i. Jeg hadde også hørt om lilladamene, rødstrømpene og hippietiden, men stort lenger enn det strakk ikke min kunnskap seg. Men han mente altså det var noe for meg, og jeg var jo nysgjerrig. Så jeg leste den.

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 16 for å begynne på videregående i byen. Forholdet vårt tok slutt etter et halvt år. Fryktelig trist og opprivende, slik bare den første kjærligheten kan være. Men likevel riktig. Jeg var klar for å stå på egne bein. Jeg hadde allerede vokst mye.

I klassen min på videregående fant jeg meg fort til rette. Det var godt å endelig være omgitt av folk som tenkte litt større. Plutselig var det ok å være flink, og gå kledd som man ville.

Klassens midtpunkt var en gutt. Han snakket oftest høyt, og fikk mest oppmerksomhet av lærerne. Han var også politisk aktiv på venstresiden. Han kunne alt om alt, virket det som. Han var alltid oppdatert på hva som skjedde, og han var ekstremt velformulert når han snakket. Han var dessuten veldig sjarmerende, og hadde enormt dametekke. Jeg kunne få prestasjonsangst av å snakke med ham i begynnelsen, men da den forsvant ble vi raskt gode venner, og er det enda i dag.

Av og til når han fikk ordet og snakket høyt i klassen, snakket han om feminisme. Om hvordan kjønn er en sosial konstruert oppfatning. Dette hadde jeg allerede lest om. Og jeg tenkte at siden det var en gutt som sa det, en som var så intelligent i tillegg, så måtte det vel være noe i det.

I ettertid så har jeg skjønt at det er de intelligente guttene som er feminister. De virkelig intelligente, ikke de som later som. De er dessverre få. Og det er synd, fordi mannlige feminister kan uttale seg om kjønnsforskjeller uten å bli stemplet som masete, sutrete, ukvinnelige eller urettferdige. Mannlige feminister når frem til flere menn, fordi de ikke representerer noe fremmed, eller en trussel for dem. Mannlige feminister når frem til flere kvinner, fordi det er annerledes og nytt å høre de gamle argumentene presentert fra en manns munn.

I dag er jeg ikke en spesielt solidarisk feminist. Jeg går ofte med høye hæler. Jeg sminker meg og bruker leppestift hver dag. Jeg har lange, lakkerte negler og jeg bruker parfyme. Jeg har langt hår som jeg farger og striper regelmessig. Jeg er på mange måter en slave av skjønnhetstyranniet, og jeg gjør ingenting for å prøve å snu trenden. Men vennegjengen min er annerledes. Mine venninner sminker seg sjelden. De klipper håret sitt selv. Ingen av dem eier høyhælede sko. Kun en av dem eier en leppestift. Vi konkurrerer aldri mot hverandre, vi er oss selv fullt og helt når vi samles. Hos oss eksisterer ikke begrepet femininitet. Vi snakker heller aldri om feminisme. Vi er alle feminine. Det er befriende og ukomplisert.

Jeg føler meg privilegert, for jeg vet at ikke alle jentegjenger har det sånn. Jeg blir helt satt ut når jeg merker at en annen jente måler meg med blikket, for det skjer innimellom. Jeg lurer på om menn måler hverandre på den måten.

Jeg har vært heldig og møtt mange flotte mennesker på min vei. Mennesker som har lært meg mye om min egenverdi. At jeg er like mye verdt som enhver mann, og bør ha de samme mulighetene og rettighetene. At det er feil at min kropp brukes som salgsvare i blader, reklamer og filmer. Det er feil at jeg ikke kan føle meg like trygg som en mann når jeg går hjem på kveldstid. Mitt utseende eller mitt kjønn definerer ikke hva jeg kan og bør gjøre.

Jeg er glad for at min første kjæreste fortalte meg dette. Og at min mannlige venn sa det høyt i klasserommet.

Gratulerer med dagen, alle kvinner og menn!