Årets Oscar

Ja, det er flaut å innrømme det. Ja, jeg kunne holdt kjeft om det. Nei, jeg gjør det ikke.

Jeg har tilbrakt den siste timen med å se reprisen av Oscar-utdelingen. Og jeg ble rørt til tårer av det ultraamerikanske, superoverfladiske, uvesentlige, kommersielle showet.

Det skjedde selvfølgelig da Martin Scorsese mottok sin Oscar, og hele salen reiste seg og ikke ville slutte å klappe. Endelig! En velfortjente pris for beste regi. Og det gjorde sitt at det var Coppola, Spielberg og Lucas som sto for utdelingen. Hva gir du meg? Disse gamle gutta! For en gjeng de er, og så mange meter med fin, fin filmkunst de har gitt oss!

Det skjedde også da Ennio Morricone fikk æresprisen. Det var virkelig på tide!

Det var min type oscar-utdeling, fordi så mange av prisene ble gitt til såpass gamle mennesker. Jeg liker gamle mennesker. Jeg har til og med to venninner på henholdsvis 80 og 90 år. Og når en regissør som Martin Scorsese som har lagd så mye god film i så mange år, og har blitt forbigått gang på gang i disse utdelingene endelig vinner, ja da kan jeg ikke noe for at jeg lar meg rive med.

Grattis Martin! Se så glad han er: