Meta-blogging

Jeg hadde tenkt å aldri skrive et bloggeinnlegg om blogging, men jeg registrerer at debatten går hos flere av bloggerne om dagen, så jeg føler et behov for å formulere noen ord for å uttrykke mine tanker om temaet.

Jeg er fersk i faget. Jeg har holdt på siden november, det vil si ca 4 måneder. På den tiden som har gått, har jeg lært mye om "bloggemiljøet" på nettet, hvordan det fungerer, og hvordan man forholder seg til hverandre. På mange måter er det et demokratisk system, ingen stjeler andres innlegg, man krediterer alltid opphavskvinnen/mannen og man henviser lett til andres blogger, om man finner noe lesverdig der.

Mange bloggere er anonyme. Jeg blogger under mitt eget navn, men kun fornavn. Og jeg har bevisst valgt et bilde av meg selv med solbriller og dårlig oppløsning der jeg vet det er vanskelig å kjenne meg igjen av utseende. Dette er for min egen skyld, for å holde litt på min egen private sone, ikke fordi jeg ikke vil stå for det jeg skriver her. Jeg liker å ha kontroll over hvilken informasjon folk har om meg, spesielt nye bekjentskaper og mulige arbeidsgivere. At folk jeg kjenner leser bloggen og vet hvem jeg er, har jeg ingen problemer med, da jeg ikke skriver ting her som jeg ikke mener ikke bør komme videre.

Noen journalister har kritisert bloggere for å være anonyme, men jeg tror ikke disse helt har skjønt at en blogger ikke er en journalist. Det er en annen uttrykksform, og bloggere trykker ikke navnet og bildet sitt ved siden av artiklen de skriver. Bloggere er ikke alltid offentlige personer. Men det betyr ikke at det de skriver ikke kan ha minst like stor gjennomslagskraft.

Jeg prøver enda å finne min stemme i bloggeverden. Jeg er i startfasen, der jeg skriver litt personlig, litt alvorlig, litt morsomt og litt alvorlig, litt politisk og litt subjektivt. Jeg vet ikke lenger helt hvem som leser dette. Det startet som en blogg som bare folk jeg kjente leste, men nå er jeg ikke så sikker lenger. Jeg har ingen statcounter som teller besøk og registrerer ip-adresser og søkeord, derfor har jeg ingen kontroll over hvem som besøker bloggen min i løpet av en dag. Kanskje vil jeg ikke vite det heller. Kanskje skriver jeg like mye for meg selv. Jeg vet heller ikke om jeg kommer til å fortsette med dette i en måned eller i 10 år.

I den tidligere omtalte MEVI-boken beskrives nettopp bloggingen som en mulig arvtaker til nettjournalistikk. Kanskje dør nettaviser ut, fordi det finnes så mange flinke bloggere på nett, som kan formulere seg like bra som journalister, og som innehar sine former for spisskompetanse. Og er ikke egentlig portaler som Sonitus like bra som vg.nett? Blogging er en svært ny genre på nett, og det er derfor ikke rart at bloggere ofte skriver selvreflekterende poster, der de prøver å finne ut av hvilken rolle de ønsker å ha fremover. Noen velger å passordbeskytte sin blogg. Andre trekker seg helt ut. Mens andre igjen bare kjører på uten å være det minste redd for å være personlig med hele verden.

Bloggere utnytter dessuten mulighetene som finnes på veven mye bedre enn f.eks. nettavisene gjør. Der de unngår å benytte seg av lenking fordi de ikke vil avsløre sine kilder, lenker bloggere i hytt og pine. En tekst blir mer interessant å lese når leseren selv kan kontrollere kildene, og vurdere bakgrunnsmaterialet teksten er bygd på. Dette virkemidlet har nettjournalistene prøvd å unngå i alle år siden nettaviser opstod.

Jeg tror ikke vi skjønner hva vi egentlig holder på med før det har gått enda noen år, og vi ser hvilken retning dette tar. Kanskje er det et utdøende fenomen. Kanskje er det den genren som kommer til å dominere www fremover.

Jeg fikk en mail forrige uke, med invitasjon til å delta på 0803- bloggen i forbindelse med kvinnedagen neste uke. Jeg svarte ja. Fordi det er et tema som opptar meg, og fordi jeg mener det er akkurat slike markeringer som gjør bloggesfæren så viktig og interessant. Hvor ellers kunne man åpnet for et lignende kollektivt skriveprosjekt, der alle forfatterne selv publiserer sine innlegg, og der produktet vokser og vokser, og blir allemannseie?

Blogging kan være personlig eller upersonlig. Og mange kjenner nok på frykten over at hvem som helst kan ta del i ens privatliv. Som Mihoe sier det, så er det ofte verre å tenke på at de du kjenner leser det du skriver enn de som er helt fremmede. Men Betty, som er den mest personlige bloggeren jeg har lest, understreker også at leseren aldri vet mer om deg enn det du velger å fortelle. Og det bestemmer bare bloggeren selv.