Hva er en far?

Pre-post: Denne tittelen har jeg lånt fra Betty og noen andre bloggere. En post jeg har hatt lyst til å skrive lenge, men ikke har hatt inspirasjon til før nå.

Et ubesvart anrop. Jeg ringer opp. Timingen er riktignok ikke den beste.

-Hallo Cice!
-Hei du!

Det er bare du som kaller meg det. Det henger igjen fra jeg var bitteliten. Jeg liker det. Du høres glad ut. Det er et bra tegn.

-Jeg skulle ringt deg tidligere.
-Neida, det gjør ikke noe.
-Det er så bråkete rundt deg?
-Ja, jeg er på kafe med noen fra koret. Vi har akkurat hatt øving. Går det bra? Hører du meg likevel?
-Ja, jeg hører. Hvis bare du gjør.

Jeg trekker meg litt unna de andre rundt bordet. Hører litt bedre.

-Jeg har vært ute og trimmet!
-Har du? Så bra!
-Ja, det var en fin tur. Det er godt å holde seg litt i aktivitet når man sitter så mye rolig.
-Det kan jeg tenke meg.

Noen ganger koster det å gå en tur. I jula klarte du det ikke.

-Jeg har vært på behandling.
-Ja, det stemmer det... Hvirdan føler du deg?
-Ikke så verst. Men jeg har en del smerter vet du. Håper det går over etter hvert.
-M-m... Det har jo virket før.

Det er igrunnen rart at man kan få mindre smerter ved å pumpe kroppen full av gift. "Med vondt skal vondt fordrive", uttrykket har fått ny mening for meg.

-Har du det bra?
-Jada, jeg har det bare fint. Så vidt kommet igang med nytt semester.
-Og Å, han er i Oslo?
-Ja... han er nå det...

Du er ikke flink til å småprate i telefonen. Du har ofte sagt det selv. Du er mest komfortabel når du har noe konkret å fortelle. Jeg skjønner at det er på tide å avslutte samtalen, jeg sitter tross alt på kafe med mange mennesker rundt meg.

-Jeg ringer deg en annen dag, jeg. Det er litt vanskelig å prate.
-Ja, gjør det du.
-Jeg er veldig glad i deg, pappa.
-Ja, fint. I lige måde.

Jeg hører du blir litt overrumplet. Det er ikke så ofte jeg sier det. Og stemmen din blir tykk og rar og grøtete med en gang, jeg hører det når vi sier hadet. Det skal ingenting til. Det er noe som har kommet med sykdommen. Tidligere var du ikke sånn.

Jeg snur meg tilbake, og fortsetter der jeg slapp.