Feminisme for barn

Jeg var på teater i dag. Urpremiere på "Askeladden og de syv hjelperne", av Marianne Meløy på DNS. (Noen frynsegoder får man av å være frivillig styremedlem!) Jeg er kjempefan av Marianne Meløy, og har fått med meg mye av det hun har gjort, fra hoppterapeut med Adamseplene, til Gro-musical på Trøndelag Teater. Derfor gledet jeg meg veldig til stykket i kveld.

Og jeg ble ikke skuffet. Et fantastisk persongalleri, sprø kostymer, og et manus som var gjennmsyret av Meløy-humor fra begynnelse til slutt (Trollmot uttaler i en kommentar: O aiaiaiai buff).

De to eneste karakterene som hadde noen form for fornuft var selvfølgelig Askeladden og Prinsessa. Og det er her feminismen kommer inn. Prinsessen som er både smart og flink mot kongen som bruker alle midler han kan for å holde henne nede, og under sin kommando. Hver gang hun hever stemmen bare litt, kommer han med kommentarer om at hun er så søt når hun er sint. Han motsier henne når hun hevder at jenter også kan bygge skip. Han tar fra henne boken hun skriver i, og brillene hun er helt avhengig av, fordi han er misunnelig. Han mener at hun burde bruke tiden sin på å pynte seg og børste håret sitt fremfor å skrive. Og han lover henne bort til den som vinner konkurransen, tross hennes instendige protester.

Kanskje er det tilfeldig, kanskje er det en mening bak det. Ihvertfall så er det tydelig at det er han som ikke når helt opp som tyr til skitne triks for å befeste sin posisjon. Jeg er fan av at barn skal slippe å utsettes for pedagogikk og moral i alle prduktene som lages for dem, i f.eks. barnetv (det er nok derfor jeg er så glad i Knutsen og Ludvigsen). Og mest av alt er jo stykket fantastisk morsomt. Men kanskje er det noen som får enda mer ut av det. Og det er jo isåfall kjempebra! Masse humor for de voksne er det også, som det bør være i et stykke som skal treffe alle.

Ja, feminisme opptar meg. Det er mange flinke bloggere som tar opp det temaet ofte. Jeg nøyer meg med å lese det. Foreløpig.