Ord: Hore

Det går an å ufarliggjøre de store ordene. De som skremmer deg og holder deg nede. Det går an. Det er til og med ganske lett.

Som så mange andre jenter ble jeg ofte kalt "hore" på ungdomsskolen. Ikke fordi jeg var horete, jeg hadde vel strengt tatt ikke hatt en eneste kjæreste. Men for å holde meg nede. Helt bevisst. Spesielt en av guttene var "flink" til å bruke det ordet. Han kalte meg masse andre stygge ting også, det manglet ikke på kreativitet. Men "hore" var det han oftest vendte tilbake til. Og det sved. Ikke fordi jeg følte meg som en hore, men fordi intensjonen bak det var så klar. Han ville så gjerne såre meg. Og han klarte det fint ved å bruke et sånt ord, som var så negativt ladet i en 14 år gammel jentes ører.

Så jeg hadde problemer med det ordet.

Til jeg begynte på videregående. Jeg flyttet et nytt sted, fikk helt nye venner og et nytt liv. Det var skummelt og befriende å begynne på nytt et sted der ingen kjente meg. Og man sa ting annerledes.

"Hei! Du e sein i dag?"
"Ja, æ mista bussen."
"Å. Horat!"

Første gangen jeg hørte det, ble jeg veldig satt ut. Hvordan kunne det være horete å miste bussen? Det var selvfølgelig ment på en annen måte, og jeg skjønte fort at det var ufarlig og morsomt. Snart ble alt negativt som skjedde, i større og mindre forstand, betegnet som "horat". Men på en morsom måte, og jeg lærte meg å le av det.

Nå har det blitt et ufarlig ord. Ingen kan lenger bruke det mot meg for å få meg til å føle meg mindreverdig. Om noen skulle kalle meg "hore" i dag, tror jeg jeg ville brutt ut i spontan latter. Men det er stadig ord der ute som kan redusere meg til noe lite, og jeg liker det ikke. Jeg skal ikke ramse dem opp, men de finnes.

Jeg plukker dem fra hverandre, ett etter ett.