Om å ha en farge

Hudfargen min er noe jeg sjelden tenker over. Den eneste gangen jeg egentlig er bevisst på at jeg er usannsynlig hvit er om sommeren når jeg alltid gremmes over at jeg ikke blir brun slik som de fleste andre, men bare solbrent og deretter hvit igjen.

I Uganda, derimot, kunne jeg ikke unngå å reflektere over at jeg er født hvit. I Kampala er nemlig så godt som alle svarte (ja, jeg skriver nå engang svart fordi jeg ikke lenger vet hva den korrekte betegnelsen på norsk er, helt uten å legge noen rasistiske tolkniger inn i ordet). I Uganda roper folk etter deg på gaten. Du lærer fort å reagere på ordet "mzungo", som betyr hviting, eller noe i den dur. Og da er det helt ok å rope noe tilbake, for eksempel "mudagab" som betyr svarting. Dette synes de er bare gøy. Det er stor underholdning at mzungoen snakker språket deres! Afrikafarervenninnen min har naturlig nok etter et halvt år lært seg noen setninger, og med en gang hun begynner å svare på Luganda (som er språket i Uganda...), begynner de å fnise alle som en.

Små barn kan finne på å følge etter deg på gaten. Og de gjør det så stille, de roper ikke alltid på samme måte som de litt eldre og tøffere barna. Flere ganger kunne jeg tilfeldigvis se meg over skulderen, og se en hel flokk med barn som fulgte etter.

Det er uvant å vekke så mye oppmerksomhet når du beveger deg steder. Litt ukomfortabelt, fordi du føler deg så ufri. Arikafarervenninnen fortalte meg at i nabolaget hennes, der hun er eneste hvite, vet folk alt om hvem hun er sammen med, når hun går til skolen om dagen, hva slags mat hun spiser, hva slags fag hun studerer, og de synes det er stor underholdning når hun står utenfor huset og kaster opp når hun for tusende gang er dårlig på grunn av alle de fremmede bakteriene hun inntar. Herlig!

Som hvit i Uganda er du dessuten veldig privilligert. Folk behandler deg med respekt. Jeg synes i utgansgspunktet det er litt kjipt å få respekt for farge, og ikke fordi du har gjort deg fortjent til den, men det er nå en gang slik det har blitt. Fordelen for oss, er at det betyr at man kan gå veldig trygt på gata i Kampala. Kriminalitet blir ekstremt hardt slått ned på, offentlig lynsjing kan bli resultatet. Og hvis du i tillegg begår kriminelle handlinger mot en mzungo, da er det ingen nåde for deg. Å ta taxi alene, for eksempel, er nesten tryggere for en hvit jente i Kampala enn i Oslo. Selvfølgelig skal man alltid ta sine foråndsregler, og aldri gå alene etter at det har blitt mørkt.

Mens jeg var i Uganda ble det dessuten kjent at landet har utbrudd av Ebola-viruset, som spredte seg utover landet på de siste dagene før jeg reiste. Ebola er en virussykdom, som smitter gjennom kroppsvesker. Dette betyr at du kan få sykdommen ved å ta på folk (svette), være nær folk (hoste, spytt) og selvfølgelig alle andre former for mer intim kontakt. Vi ble derfor oppfordret til å ikke ta på folk, noe som var vanskelig å følge siden alle hilser med å ta hverandre i hendene. Og i tillegg føltes det så feil å ikke skulle ta på "svarte mennesker", som om vi så på dem som mer urene enn oss... Men Ebola har en dødsprosent på 70-90%, så vi tok ingen sjanser på å utsette oss for smitte, vi unngikk for eksempel folksomme områder der du ikke har så god kontroll på hvem som rører deg. Men skulle vi fått smitten i oss, så ville vi likevel hatt større overlevelsessjanse enn lokalbefolkningen, fordi vi ville blitt sendt rett til det private sykehuset i sentrum der man behandler hvite og vestlige med det beste utstyret og den beste medisinen.

Det gir noen perspektiver!