Om afrikanske transportmidler og hyggelige mennesker

Jeg er hjemme på trøndelagskysten. Har vært det noen dager allerede, men har ikke funnet tid til bloggoppdatringer enda. Det er mye som skal gjøres i et hus der beboerne har tilbrakt den siste måneden mer eller mindre på St. Olavs Hospital. Uansett, for å komme meg ut hit måtte jeg reise med taxi, fly, buss, hurtigbåt og bil. Jeg var innom de fleste mulige transportmidler vi har i dette landet med andre ord. Og da kom jeg til å tenke på alle transportmidlene jeg stiftet bekjentskap med i Uganda:

Matatu
Dette er det ugandere kaller taxi. Det er en minibuss som kjører en fastlagt rute. Den er registrert for 12 passasjerer, noe som betyr at det er plass til minst 15 der inne. På tur fra Tororo på landsbygda og inn til hovedstaden igjen, ble jeg sittende på et sete for tre, med fire personer på. Turen tok fem timer, og de to karene på sidene mine var kraftige typer. Først ble jeg en smule skeptisk, men jeg kom etter hvert frem til at jeg følte meg overraskende trygg der jeg satt inneklemt mellom dem… Hvordan man kjører i Uganda skal jeg ikke komme nærmere innpå her, men det var ikke alltid en like behagelig opplevelse.

Boda boda
Mopedtaxi. Du hopper på bakpå, og sjåføren kjører deg hvor enn du trenger å dra for en pris på mellom 3 og 6 norske kroner. Dette synes jeg var kjempeskummelt til å begynne med, i den trafikken og selvfølgelig uten hjelm! Sjåførene kjører av og til med hjelm, vi pleide å plukke dem fordi de i hvert fall hadde litt sans for sikkerhet. Men de har aldri ekstrahjelmer til passasjerene. Min afrikafarervenninne kjørte ikke boda før hun hadde vært i Afrika i over to uker, jeg ble slengt oppå første dagen. Etter hvert ble jeg mer vant til det, og de siste dagene syntes jeg til og med det var gøy.

Den aller første gangen jeg skulle ta boda helt alene, var jeg litt skeptisk. Afrikafarerveninnen måtte nemlig dra hjem før meg fordi hun fikk et akutt allergiutbrudd, og jeg hadde litt mer handling igjen å gjøre. Så jeg hoppet på første boda boda og fortalte sjåføren hvor jeg skulle. Pluss at jeg sa han måtte kjøre forsiktig fordi jeg var litt redd for trafikken. Han svarte med å tilby meg hjelmen sin. Jeg takket nei til det, så farlig var det da ikke. Og han kjørte så utrolig fint og forsiktig resten av veien hjem. Jeg betalte ham mer enn han forlangte fordi jeg var så fornøyd. Og i følge de andre norske som bor der nede, hadde det aldri skjedd noen av dem at de hadde blitt tilbudt en hjelm! Jeg var med andre ord heldig med valget av min første bodasjåfør.

Buss
Busser i Afrika er som nevnt et eget fenomen. De er skranglete. Veiene de kjører på er dårlige. De kjører aldri før alle setene er fulle, om det så tar fem minutter eller timer å fylle opp alle plassene. Fra vi gikk om bord i bussen til den kjørte, tok det nærmere tre timer. Da er det bare å smøre seg med tålmodighet, du får ikke gjort noe med det. Når bussen står stille, kommer det selgere inn og til vinduene og skal selge deg de merkeligste ting. Kjøtt på pinne. Vesker med ManU logoer. Kniplingsduker. Poser med mel. Med andre ord alt mulig du trenger og ikke trenger på en busstur ut til den afrikanske landsbygda.

Da vi skulle ta buss, fikk vi plutselig beskjed om å bytte til den som sto ved siden av. Trodde vi. Det som egentlig skjedde var at denne bussen ved siden av var en helt ny buss, og alle ville sitte på den. Det ble derfor en trengsel uten like for å komme seg inn, alle dytter på alle, og ingen skjønner at det ikke hjelper noen å komme seg inn. Jeg har et snev av klaustrofobi, og får i tillegg lettere panikk av folkemengder som oppfører seg helt irrasjonelt. Det sto sannsynligvis skrevet tykt utenpå meg hvor ukomfortabel jeg var. Og det ble ikke bedre da det plutselig kom noen løpende med en bruskasse, og alle rundt meg kastet seg over denne og hujet og skrålte verre, kastet brus utover alle rundt seg og utover bussen. Vi trodde de hadde stjålet brusen, og hadde det veldig gøy med det. Men det viste seg at dette var en helt vanlig ting å gjøre når en ny buss dukket opp, dette var nemlig bussdåpen.

Så der sto jeg da, midt inne i folkemengden, hvitest av de hvite, mer blåøyd enn alle andre og med skrekk i blikket sannsynligvis. Da kommer det en afrikaner bort til meg, legger hånda på skuldren min og sier: ”Don’t worry! This is Africa, it’s like this every day!”. Og da kjente jeg at jeg måtte smile, og at alt ble litt bedre. Dette var jo helt normalt. Og denne personen hadde tydeligvis sett at mzungoen var fryktelig ukomfortabel og ville si noen ord for å få henne til å slappe av. Det syntes jeg var fryktelig hyggelig av ham.

Special
Dette er det vi i norge kaller taxi. Nemlig en personbil som du betaler for at skal kjøre deg fra A til B. Vi betalte som regel ca 15 kroner for å bli fraktet et sted. Altså nesten ingenting. Du blir venner med special-sjåførene, og ringer dem direkte når du trenger skyss. Vår favoritt var han som hadde sikkerhetsbelter i bilen sin, og da jeg kommenterte det kunne han fortelle at mange i Uganda trodde de skulle kjøre med belter for å unngå å få bot fra politiet. Men han mente det var for vår egen sikkerhets skyld. Han beklaget seg også over alle demsom kjørte i beruset tilstand, det gjorde aldri han.

Konklusjon:
Transport i Uganda er noe helt annet enn i Norge. Og afrikanske mennesker er omtenksomme og forståelsesfulle overfor en mzungo som er litt lost i kulturen og landet deres. Og det vet jeg i hvert fall jeg å sette pris på!