mandag, juni 18, 2007

Grøss og gru!

På onsdag gikk jeg på trynet. Jeg snublet på åpen gate med mine høye hæler. Dette er forsåvidt ille nok i seg selv, det er utrolig flaut å gjøre sånne ting.

Jeg tok meg selvfølgelig for med hendene. Dette er en naturlig refleks hos oss mennesker, vi gjør dette helt naturlig, av den enkle grunn at det ofte er lurere å lande med hendene først enn med f.eks. hode eller nakke. Resultatet av dette ble et kutt i den ene hånden, og et omfangsrikt skrubbsår i den andre. Men jeg kom meg inn på et toalett i nærheten, og fikk skylt av blod og den verste grusen, og alt gikk nogenlunde greit, tenkte jeg.

Dagen etterpå gjorde det svært vondt i dette kuttet, det var hovent og litt rødt. Så jeg renset det med pyrisept, og tok på salve og plaster.

Jeg er i utgangspunktet ganske utålmodig når sånne ting skjer, jeg vil helst at det skal gro med en gang. Jeg har tidligere skrevet om hvor dårlig jeg er til å være syk, fordi jeg må vente på å bli frisk. Men jeg fant meg på en måte i at det bare var noe jeg måtte leve med, siden jeg nå engang hadde vært uheldig. Og ettersom dagene gikk, så det ut til at såret grodde, og jeg hadde begynt å slippe bekymringen for blodforgiftning og stivkrampe (bank i bordet!)

Så i dag tok jeg en dusj. (Nå høres det ut som om det er en sensasjon, jeg har jo selvfølgelig dusjet hver dag siden "ulykken"...) Og når man dusjer, så mykner slike sår, og det gjør at skorper og lignende løsner og faller av. Og jeg benyttet anledningen til å kikke nærmere på det. Jeg hadde nemlig lagt merke til at den ene siden så litt hvit ut, som om det var noe mer der inne. Så jeg prøvde å klemme litt.

Og enden på denne unødvendig detaljerte beskrivelsen av noe ubehagelig og uinteressant, var at en kant av noe plutselig kom til syne. Og jeg som hater sånne ting ble helt skjelven i beina. Jeg måtte bruke sikkert et kvarter på å pirke ut en glassbit som var en halv centimeter lang. Det var vanskelig, og jeg gråt mine modige tårer. Men det som gjør at jeg får litt angst, er at den har vært inni hånden min nesten en uke...

Ææææh! Jeg kommer til å ha mareritt i natt.

Etiketter:

4 Comments:

At man. juni 18, 08:19:00 p.m., Blogger Lothiane said...

Auuuuuu! stakkars deg! :(
Må innrømme jeg grøsset godt mens jeg leste, jeg levde meg veldig inn i dette.

Men nå som du har fått ut fremmedlegemene håper jeg det snart gror bra sammen igjen. :)

*trøsteklem*

 
At man. juni 18, 10:28:00 p.m., Blogger Alice said...

Å, takk skal du ha! Beklager at jeg fremkalte grøss, men jeg følte at jeg bare måtte få det ut :) Hehe.

...og så er det jo ingenting som er så bra som sympati :D

 
At ons. juni 20, 05:32:00 a.m., Blogger Betty Boom said...

Er du ute og går på brosteinen igjen ? Kanskje du må skifte by :)

Betty

 
At ons. juni 20, 11:15:00 p.m., Blogger Alice said...

Hahaha!

Du har et poeng! Men det skal faktisk mer enn en glassbit i hånden til fo at jeg forlater denne byen :)

 

Legg inn en kommentar

<< Home