Konsumentens plage

Jeg har gjenoppdaget tv som avslappningsinstrument på ettermiddags- og kevldstid, sånn innimellom all skrivingen og lesingen. Og det er ganske koselig, og egentlig også på tide etter tre år med tv-vakum. Det går jo en del ok, og til og med morsomme serier som kobler deg litt fra omverdenen og senker skuldrene dine.

MEN:

Med tv-titting så er man nødt til å ta med et annet onde, nemlig reklame. Og her kommer to ting jeg ikke forstår:

1) Pepsi max-reklamen
Ok, så drikker han en sukkerfri brus med "max taste", men hvorfor i all verden blir han så transformert til et smykke, og en sånn dashborddukke? HVA er logikken i det, og hva slags budskap er det meningen at denne reklamen skal gi oss? Du lever jo ikke akkurat livet ditt "to the max" om du ender opp som bling-bling juggel eller en ubevegelig figur! Hvem er det som pynter bilen sin med sånt uansett?

2) Yoplait-reklamen
"Det lukte parrfyme tå dæ"
"Ro dæ ne Fransoas"
"*klask* Toilkaill! *gisp* Itj gå fra mæ, æ kain itj lev uten dæ sjø"
Punchline: Noen ting er bedre på fransk!
Altså: Hvorfor er det alltid trøndersk når noe skal fremstilles som komisk i reklame (som i "kom i hau, æ kjæm tebakers" som irriterte meg grenseløst for noen år siden). Jeg føler meg stigmatisert! Og dessuten er "yoghurt" like mye et fremmedord som "yoplait", men det har ingen tenkt på!

Nei, reklame var mye bedre før i tiden. Eller nei, reklame har aldri vært bra. Med noen få hederlgie unntak.