Eco me

Samtidsmusikk er rare greier.

Jeg har tilbrakt helgen med å skrike, mumle, rope, hviske, synge og være stille sammen med ca 50-60 andre mennesker. Det er vanskelig å venne seg til at alt skal synges i eget tempo, og absolutt ikke samtidig med sidemannen. Ikke er det så farlig om man ikke treffer helt riktig tone heller...

Der er ikke lett å frigjøre seg fra sånne grunnleggende prinsipper i korsang. Det krever litt å akseptere at det er sånn det skal høres ut, det er musikk i alle ulydene et sted. Men for hver gang vi øver, jo mer musikk hører jeg. Det har nesten begynt å bli vakkert i mine ører. Men jeg er nok en av de mest positivt innstilte i koret.

Jeg har stor respekt for Arne Nordheim. Han er en av norges største, mest respekterte og ikke minst nyskapende komponister. Ihvertfall nålevende. Og den første komponisten jeg fikk kjennskap til, i musikkboken i niende klasse. Og det er gøy å endelig synge et av de verkene som jeg leste om som fjortis!

Men man blir sliten etter en sånn helg. Det krever mye av deg. Riktignok gir det mye tilbake også.

Tror det kan bli en fantastisk konsert under festspillene. Gleder meg veldig.