En samtale i påsken

Jeg ser det på hele holdningen din. Det lyser lang vei, selv om du sitter rolig i en stol og kikker ut vinduet. Så jeg går bort til deg, legger kinnet mitt mot pannen din og holder rundt deg. Og jeg skjønner det var dråpen som fikk begeret til å renne over. Tårene kommer igjen.

-Jeg er så lei meg.
Og jeg vet det. Jeg vet jo at du ikke ønsker å sitte der. At du heller skulle vært ute og gått, jobbet, bevegd deg, fungert på vanlig vis. Men slik tingene har blitt, klarer du ikke det lenger.

-Jeg ville ikke at det skulle bli slik.
Nei, ingen av oss ville det. Noen ganger kan livet være blodig urettferdig. En mann i sin beste alder, ufør som en olding. Smertestillende på smertestillende dagen gjennom, fra morgen til kveld. Og så nettene. Å sove i en stol fordi du ikke orker å ligge.

-Det er ikke noe morsomt for dere heller dette.
Det er ikke morsomt for oss. Å se en du er glad i plages er aldri morsomt. Og det er klart det setter en demper på humøret til dem som omgås deg.

-Jeg leser ofte kortet ditt.
Et hjemmelagd kort, lagd med omtanke og gode hensikter. Men aldri hadde jeg kunnet innbile meg hvor stor verdi det skulle få for deg. Jeg har sett det på nattbordet ditt. Det rører meg. Og skremmer meg litt samtidig.

-Jeg er så glad i deg.
Og til dette kan jeg bare svare "i lige måde". Jeg vet du gjør det. Du vet jeg gjør det.

Og jeg slipper taket, retter meg opp. Lar deg tørke tårene dine. Det blir ikke siste gang.